Hei, jeg er Cliff Weitzman.

Jeg er dyslektiker.

Jeg fikk diagnosen i 3. klasse. Det var den beste dagen i livet mitt.

Før det lot jeg som om jeg leste på barneskolen.

Jeg satt med boka åpen foran meg og førte fingeren under ordene slik at folk (foreldrene mine, lærere, venner, søsken) ikke skulle tro at jeg var dum eller lat.

Høytlesning i klassen var skummelt.

En etter en leste de andre. Og turen nærmet seg meg.

Håndflatene ble klamme.

Så timet jeg det perfekt. Og rett før det var min tur…

Snek jeg meg på do og gjemte meg.

Det gjorde jeg hver gang.

Folk må ha trodd jeg hadde blæretrøbbel. Bedre det enn at de skulle tro jeg var idiot.

Det verste var pappa. Han var helten min.

Han var personen jeg drømte om å bli en dag.

Alle elsket ham. JEG ELSKET ham. Jeg ville at han skulle være stolt av meg.

“Cliff, hvorfor er du så lat? Vil du ikke lære deg å lese?”

“JO! SER DU IKKE HVOR HARDT JEG PRØVER?!” svarte jeg, og tårene rant nedover ansiktet mitt.

“Nei, det gjør jeg ikke. Jeg bruker to timer hver dag på å prøve å lære deg å lese. Jeg kjøpte alle programmene. Slutt å vri deg og følg med, for en gangs skyld.”

“FØLG MED?! Jeg følger alltid med.”

“Det gjør du ikke. Du bryr deg ikke. Selv lillesøsteren din kan lese, og hun er seks.”

“Fordi JEG LÆRTE HENNE! Jeg ville ikke at hun skulle gå gjennom dette også.

Jeg kan alle reglene. Hver eneste regel. Men når jeg prøver å bruke dem, så funker det bare… ikke.”

Jeg drømte om å kunne lese.

Da jeg var liten ville jeg bli president, forsker og popstjerne.

Jeg visste at for å bli den jeg ønsket å bli, måtte jeg kunne lese.

Så jeg gikk rundt med en bok under armen og så for meg at jeg en dag skulle klare å lese den.

Boka jeg helst ville lese var Harry Potter.

Men etter tjuende gang en bibliotekar vekket meg fordi jeg hadde sovnet med ansiktet ned på side tre, ga jeg opp.

Heldigvis ga ikke pappa opp. Han ga aldri opp. Aldri.

Pappa jobbet veldig hardt da vi var små. Han hadde nesten aldri tid til å spise middag med oss.

Men han kom tidlig hjem for dette:

Han satte seg på sengekanten min. Og med langsom, dyp stemme leste han Harry Potter for meg. Øynene mine lyste opp. Jeg elsket det.

Når pappa ikke rakk hjem i tide, spilte han inn at han leste Harry Potter på kassett. Jeg sovnet til den kassetten, om og om igjen, og hørte stemmen hans på nytt og på nytt.

Jeg var dobbelt heldig, for jeg hadde også mamma (aka MamaBear). Hun bryr seg. Og hun er skikkelig god til å finne ut av ting.

En dag, sannsynligvis etter tusende gang hun lette, eller i en av de hundre bøkene hun leste om temaet, kom hun over «dysleksi» og tenkte at kanskje jeg hadde det. Hun fikk meg utredet. Det viste seg at det var nettopp det jeg hadde. Det – og ADD.

Da jeg fikk vite at jeg var dyslektiker, trakk jeg det dypeste sukk du noen gang har hørt fra en niåring. «Endelig!» tenkte jeg, «jeg er ikke ødelagt, jeg er ikke dum, og jeg er definitivt IKKE LAT!»

«Flott,» tenkte jeg, «nå vet vi hva det heter, så fikser vi det!»

Å lese en setning krever for meg samme mengde energi og hjernekapasitet som de fleste bruker når de løser et langt divisjonsstykke med fire siffer i hodet. 462/7 = …

Etter ett avsnitt er jeg utslitt (det er ti regnestykker på rappen),

Etter et kapittel? Da ville det vært 300 firesifrede regnestykker på rappen, i hodet.

Noe sånt som «etter et kapittel» finnes ikke – selv om jeg tømte tanken, ville jeg sovnet eller begynt å gjøre feil (ikke få med meg) før jeg kom til slutten av kapittelet. Altfor mye mentalt arbeid.

Å lytte krever derimot langt mindre energi enn avkoding.

Pappa fant selve lydboka til Harry Potter and The Sorcerer’s Stone, innlest av Jim Dale. Han skaffet den til meg.

Jeg lyttet til den 22 ganger på rappen.

De første tre sidene jeg pleide å sovne over på biblioteket? Jeg kan dem utenat – sammen med resten av første kapittel. 13 år senere.

Jeg sluttet ikke å lytte. Jeg hørte alle bøkene i den serien. Deretter Narnia, så Ringenes Herre, så Game of Thrones, Pillars of the Earth, Atlas Shrugged.

Jeg sluttet aldri å lytte.

Jeg hadde en 20-tonns stein lenket til ryggen som hindret meg i å bli den personen jeg ønsket å være. Hver setning jeg leste, tok en evighet. Nå hadde jeg fått vinger.

Jeg begynte å øke hastigheten jeg lyttet i, fra 1x til 1,25x, 1,5x, 2x, og så 2,5x. Siden endringen var gradvis, hang jeg med og fikk med meg hvert ord.

Jeg lyttet mens jeg syklet til skolen. Når jeg ventet på at mamma skulle hente meg etter trening. Før jeg sovnet hver kveld. Når jeg ryddet rommet eller var ute og gikk. På do.

Jeg begynte å komme gjennom to lydbøker i uka. 100 bøker i året. Jeg har holdt dette tempoet i 12 år. Det koster meg ingenting, og er faktisk dagens beste stund.

Det finnes ikke lydbok til hver bok du får i lekse på skolen. Sommerleseboka mi på videregående var «Marley and Me» og den hadde ingen lydbok. Så sommeren før videregående satt jeg hos mamma i senga mens hun leste «Marley and Me» for meg.

Jeg var i spesialundervisning én time hver dag gjennom hele videregående.

Jeg eksperimenterte masse. Og begynte å bruke teknologi på en måte ingen spesiallærer kunne lært meg. Jeg tok fullt ansvar for tilretteleggingen og egen utdanning. Jeg ba om hjelp, og fant ut hvordan jeg lærte best.

Jeg tok også nesten alle AP- og Honors-fag skolen tilbød, hadde over 4,0 i snitt, og kjempet meg gjennom konflikter med administrasjon og lærere som mente dysleksi er «en myte». Senere skal jeg gå grundigere gjennom verktøyene jeg brukte i denne perioden, og hvordan jeg gjorde det.

Jeg hadde også noen fantastiske lærere som var utrolig støttende.

Gjennom hardt arbeid (og ved å overbevise mange lærere om å gi meg unntak) ble jeg tatt opp ved Brown University. Én hake … jeg klarte ikke å lese sommerleseboka mi – det fantes ikke noen lydbok til denne boka.

På samme måte finnes det ikke lydbøker til de fleste lærebøker, de fleste utdelingsark, PDF-er, e-poster og Wikipedia-sider man må lese på skolen.

Så satt jeg ved siden av mamma i senga. Og hun leste høyt sommerleseboka jeg hadde fått fra college. Men mamma jobbet, og hadde ikke tid til å lese hele boka for meg.

Natta før jeg skulle fly til Brown for å begynne på college, hadde jeg bare lest to tredjedeler av boka.

Jeg hadde ingen annen utvei, så jeg hacka et gammelt tekst-til-tale-system til å lese resten av boka inn på iPhonen min over natta, og hørte på den på flyet.

Det funka!

Jeg lærte meg programmering ved siden av (mer om hvordan jeg fikk dette til, til tross for dysleksi, senere i boka) og forbedret programvaren.

Jeg brukte de neste fire årene på college til å perfeksjonere dette systemet. I stedet for å sitte bøyd over en lærebok, klistret til pulten – tok jeg 15 kjappe bilder og lyttet mens jeg spiste frokost eller rulla på longboard til forelesning.

Jeg hørte på de 100+ sidene med pensum jeg hadde hver uke på toget eller bussen på vei til hackathons. Ofte følte jeg at jeg var den eneste som faktisk gjorde leksene.

I dag har millioner av mennesker kunnet mestre skole og hverdag takket være Speechify.

Husk: Først og fremst er jobben din å være den personen du trengte mest da du vokste opp. Det er i hvert fall min.

Masse kjærlighet ❤

Cliff Weitzman