Hei, jeg er Cliff Weitzman.
Jeg har dysleksi.
Jeg ble diagnostisert i tredje klasse. Det var den beste dagen i mitt liv.
Før det latet jeg som jeg leste på barneskolen.
Jeg satt med boken åpen foran meg og lot fingeren gli under ordene slik at folk (foreldrene mine, lærere, venner, søsken) ikke skulle tro jeg var dum eller lat.
Lesesirkler var skremmende.
En etter en leste barna. Og det nærmet seg meg.
Hendene mine begynte å svette.
Så jeg timet det akkurat riktig. Og rett før det var min tur...
Gikk jeg og gjemte meg på toalettet.
Jeg gjorde dette hver gang.
Folk må ha trodd jeg hadde et blæreproblem. Bedre enn at de trodde jeg var en idiot.
Det verste var faren min. Han var min helt.
Personen jeg drømte om å bli en dag.
Alle elsket ham. Jeg ELSKET ham. Jeg ønsket at han skulle være stolt av meg.
“Cliff, hvorfor er du så lat? Vil du ikke lære å lese?”
“JO! SER DU IKKE HVOR HARDT JEG PRØVER?!” Jeg ropte tilbake til ham, med tårer rennende nedover ansiktet.
“Nei, det gjør jeg ikke. Jeg bruker 2 timer hver dag på å lære deg å lese. Jeg har kjøpt alle programmene. Slutt å fikle og følg med, for en gangs skyld.”
“FØLG MED?! Jeg følger alltid med.”
“Det gjør du ikke. Du bryr deg ikke. Selv søsteren din kan lese, og hun er 6.”
“Fordi jeg LÆRTE HENNE! Jeg ville ikke at hun skulle gå gjennom dette også.
Jeg kjenner alle reglene. Hver regel. Men når jeg bruker dem, fungerer det bare ikke.”
Jeg pleide å drømme om å lese.
Da jeg var ung, ville jeg bli president, vitenskapsmann og popstjerne.
Jeg visste at for å bli den jeg ønsket å være, måtte jeg kunne lese.
Så jeg gikk rundt overalt med en bok under armen og forestilte meg at en dag ville jeg kunne lese den.
Boken jeg ønsket å lese mest var Harry Potter.
Men etter den 20. gangen en bibliotekar vekket meg fordi jeg hadde sovnet med ansiktet begravet i tredje side av boken, ga jeg opp.
Heldigvis ga ikke faren min opp på meg. Han ga aldri opp på meg. Aldri.
Faren min jobbet veldig hardt da vi var unge. Han hadde nesten aldri tid til å spise middag med oss.
Men han kom hjem tidlig for dette:
Han satt på sengen min. Og med en langsom, dyp stemme. Han leste Harry Potter for meg. Øynene mine lyste opp. Jeg elsket dette så mye.
Når faren min ikke kunne komme hjem i tide, spilte han inn seg selv mens han leste Harry Potter på en kassett. Jeg pleide å sovne mens jeg lyttet til den kassetten. Om og om igjen, lyttende til farens stemme.
Jeg var dobbelt heldig fordi jeg også hadde mamma (også kjent som MamaBear). Og hun bryr seg. Og hun er veldig flink til å forske.
En dag, kanskje under det tusende søket, eller i en av de 100 bøkene hun leste om emnet, lærte hun om "Dysleksi" og tenkte at kanskje jeg hadde det. Hun fikk meg testet. Det viste seg at det var akkurat det jeg hadde. Det, og ADD.
Da jeg fikk vite at jeg var dyslektisk, sukket jeg dypere enn du noen gang har hørt en 9-åring sukke. "Endelig!" tenkte jeg, "Jeg er ikke ødelagt, jeg er ikke dum, og jeg er definitivt IKKE LAT!"
"Flott," tenkte jeg, "nå vet vi hva problemet heter, la oss fikse det!"
Å lese en setning krever like mye energi og hjernekraft for meg som det gjør for de fleste når de løser en fire-sifret divisjonsoppgave i hodet. 462/7=…
Etter et avsnitt er jeg sliten (det er 10 oppgaver på rad),
Etter et kapittel? Et kapittel ville vært 300 fire-sifrede oppgaver i hodet på rad.
Det finnes ikke noe som heter "Etter et kapittel" selv om jeg brukte all energien i verden, ville jeg sovnet eller begynt å gjøre feil (ikke forstå) innen jeg kom til slutten av kapittelet. For mye mental prosessering.
Å lytte krever ikke like mye energi som å dekode.
Pappa fant den faktiske lydboken for Harry Potter og De vises stein, fortalt av Jim Dale. Han skaffet den til meg.
Jeg hørte på den 22 ganger på rad.
De første tre sidene jeg sovnet på i biblioteket? Jeg har dem i hodet. Sammen med resten av det første kapittelet i boken. 13 år senere.
Jeg sluttet ikke å lytte. Jeg hørte på hver bok i den serien. Så Narnia, så Ringenes Herre, så Game of Thrones, Jordens Søyler, Atlas Shrugged.
Jeg sluttet aldri å lytte.
Jeg hadde en 20 tonn tung stein lenket til ryggen som hindret meg i å være den personen jeg ønsket å være. Hver setning jeg leste tok evigheter. Nå hadde jeg vinger.
Jeg begynte å øke lyttehastigheten min, fra 1x til 1,25x, 1,5x, 2x, så 2,5x hastighet. Fordi endringen var gradvis, vokste jeg med den, og beholdt hvert ord.
Jeg lyttet mens jeg syklet til skolen. Når jeg ventet på at mamma skulle hente meg fra trening. Før jeg sovnet hver kveld. Når jeg ryddet rommet mitt eller gikk ute. På toalettet.
Jeg begynte å fullføre 2 lydbøker hver uke. 100 bøker i året. Jeg har holdt på i dette tempoet i 12 år. Det krever ingen innsats, og faktisk, det er den beste delen av dagen min.
Det finnes ikke en lydbok for hver bok du får tildelt på skolen. Min sommerlesebok på videregående var "Marly og meg" og den hadde ikke en lydbok. Så sommeren før videregående satt jeg med mamma på sengen hennes, og hun leste "Marly og meg" for meg.
Jeg var i spesialundervisning en time hver dag gjennom hele videregående.
Jeg eksperimenterte mye. Og begynte å bruke teknologi på en måte ingen spesialpedagog kunne ha lært meg. Jeg tok fullt ansvar for mine egne tilpasninger og utdanning. Jeg ba om hjelp, og fant ut hvordan jeg lærte best.
Jeg tok også nesten alle AP- og Honours-klasser som skolen min tilbød, oppnådde over 4.0 GPA, og navigerte gjennom kamper med administrasjon og lærere som trodde dysleksi er "en myte". Senere vil jeg gå i dybden på verktøyene jeg brukte i denne perioden og hvordan jeg gjorde det.
Jeg hadde også noen fantastiske lærere som var ufattelig støttende.
Gjennom hardt arbeid (og å overbevise mange lærere om å gi meg unntak) ble jeg akseptert til Brown University.\Et problem….Jeg kunne ikke lese sommerleseboken min – det fantes ingen lydbok for denne boken.
På samme måte finnes det ikke lydbøker for de fleste lærebøker, de fleste utdelte ark, PDF-er, e-poster og Wikipedia-sider man må lese for skolen.
Så, jeg satt ved siden av mamma på sengen hennes. Og hun leste min sommerlesebok for college. Men mamma jobbet, og hadde ikke tid til å lese hele boken for meg.
Kvelden før jeg fløy til Brown for å starte på college, var jeg bare 2/3 gjennom boken.
Jeg hadde ikke noe annet valg, jeg hacket et gammelt tekst-til-tale-system for å lese resten av boken over natten inn på iPhonen min, og så lyttet jeg til det på flyet.
Det fungerte!
Jeg lærte meg å kode på egen hånd (mer om hvordan jeg klarte dette til tross for dysleksi senere i boken) og forbedret programvaren ytterligere.
Jeg brukte de neste 4 årene på universitetet til å perfeksjonere dette systemet. I stedet for å slite med en lærebok mens jeg satt fast ved pulten – tok jeg 15 raske bilder og lyttet mens jeg spiste frokost eller longboardet til forelesning.
Jeg lyttet til de 100+ sidene med lesing som var tildelt per uke for klassene mine mens jeg var på toget eller bussen til hackathons. Ofte føltes det som om jeg var den eneste som gjorde lesingen i klassene mine.
I dag har millioner av mennesker vært i stand til å fungere i skolen og samfunnet takket være Speechify.
Husk, at fremfor alt annet, er din oppgave å være den du trengte mest da du vokste opp. I det minste er det min.
Mye kjærlighet ❤
Cliff Weitzman
