Hei, jeg er Cliff Weitzman.

Jeg har dysleksi.

Jeg ble diagnostisert i 3. klasse. Det var den beste dagen i livet mitt.

Før det lot jeg som jeg leste på barneskolen.

Jeg satt med boka åpen foran meg og lot fingeren gli under ordene slik at folk (mine foreldre, lærere, venner, søsken) ikke skulle tro at jeg var dum eller lat.

Lesesirkler var skumle.

En etter en leste barna. Turen nærmet seg meg.

Hendene mine begynte å svette.

Så jeg timet det perfekt. Rett før det var min tur…

Jeg gikk og gjemte meg på toalettet.

Jeg gjorde dette hver gang.

Folk må ha trodd jeg hadde blæreproblemer. Det var bedre enn at de trodde jeg var dum.

Det verste var pappa. Han var helten min.

Han var personen jeg drømte om å bli en dag.

Alle elsket ham. JEG ELSKET ham. Jeg ville at han skulle være stolt av meg.

“Cliff, hvorfor er du så lat? Vil du ikke lære å lese?”

“JEG GJØR DET! SER DU IKKE HVOR HARDT JEG PRØVER?!” ropte jeg tilbake, tårer som rant nedover ansiktet mitt.

“Nei, det gjør jeg ikke. Jeg bruker to timer hver dag på å prøve å lære deg å lese. Jeg har kjøpt alle programmene. Slutt å fikle og følg med, for en gangs skyld.”

“FØLG MED?! Jeg følger alltid med.”

“Det gjør du ikke. Du bryr deg ikke. Selv søsteren din kan lese, og hun er seks.”

“Fordi JEG LÆRTE HENNE! Jeg ville ikke at hun skulle gå gjennom dette også.

Jeg kan alle reglene. Hver eneste regel. Men når jeg bruker dem … funker det bare ikke.”

Jeg pleide å drømme om å lese.

Da jeg var liten, ville jeg bli president, forsker og popstjerne.

Jeg visste at for å bli den jeg ville bli, måtte jeg kunne lese.

Så jeg gikk rundt overalt med en bok under armen og forestilte meg at jeg en dag ville kunne lese den.

Boka jeg aller helst ville lese, var Harry Potter.

Men etter den 20. gangen en bibliotekar vekket meg fordi jeg hadde sovnet med ansiktet gjemt på side tre, ga jeg opp.

Heldigvis ga ikke pappa meg opp. Han ga aldri opp. Aldri.

Pappa jobbet veldig hardt da vi var små. Han hadde nesten aldri tid til å spise middag med oss.

Men han kom tidlig hjem for dette:

Han satt på senga mi. Og med en rolig, dyp stemme leste han Harry Potter for meg. Øynene mine lyste opp. Jeg elsket det så mye.

Når pappa ikke rakk hjem i tide, spilte han inn seg selv som leste Harry Potter på kassett. Jeg sovnet ofte til det kassettbåndet. Igjen og igjen, til lyden av pappas stemme.

Jeg var dobbelt heldig, for jeg hadde også mamma (aka MamaBear). Hun bryr seg, og hun er veldig god til å finne informasjon.

En dag, sannsynligvis under det tusende søket hun gjorde, eller i en av de hundre bokene hun leste om emnet, lærte hun om “Dyslexia” og tenkte at kanskje jeg hadde det. Hun fikk meg testet. Det viste seg å være akkurat det jeg hadde. Det, og ADD.

Da jeg fant ut at jeg hadde dysleksi, trakk jeg det dypeste sukket du noen gang har hørt en niåring gi fra seg. “Endelig!” tenkte jeg, “Jeg er ikke ødelagt, jeg er ikke dum, og jeg er definitivt IKKE LAT!”

“Flott,” tenkte jeg, “nå vet vi hva problemet heter, la oss fikse det!”

Å lese en setning koster meg like mye energi og hjernekapasitet som folk flest bruker når de løser en firesifret divisjonsoppgave i hodet. 462/7=…

Etter et avsnitt er jeg sliten (det er som 10 regnestykker på rad),

Etter et kapittel? Det ville være som 300 firesifrede regnestykker på rad i hodet mitt.

Det finnes ikke noe som “Etter et kapittel” — selv om jeg brukte all verdens energi, ville jeg sovne eller begynne å gjøre feil (ikke forstå) innen jeg kom til slutten av kapittelet. For mye mental bearbeiding.

Å lytte krever ikke like mye energi som å dekode.

Pappa fant selve lydboka for Harry Potter and The Sorcerer’s Stone, fortalt av Jim Dale. Han skaffet den til meg.

Jeg lyttet til den 22 ganger på rad.

De tre første sidene jeg pleide å sovne på på biblioteket? Dem kan jeg utenat. Sammen med resten av det første kapittelet i boka. 13 år senere.

Jeg sluttet ikke å lytte. Jeg hørte gjennom alle bøkene i den serien. Så Narnia, så Ringenes Herre, så Game of Thrones, Pillars of the Earth, Atlas Shrugged.

Jeg sluttet aldri å lytte.

Jeg hadde en 20-tonns stein på ryggen som hindret meg i å bli den personen jeg ville være. Hver setning jeg leste, tok evigheter. Nå hadde jeg vinger.

Jeg begynte å øke lyttehastigheten, fra 1x til 1.25x, 1.5x, 2x, så 2.5x. Fordi endringen var gradvis, vokste jeg med den og fikk med meg hvert ord.

Jeg hørte på mens jeg syklet til skolen. Når jeg ventet på at mamma skulle hente meg etter trening. Før jeg sovnet hver kveld. Når jeg ryddet rommet mitt eller gikk tur. På toalettet.

Jeg kom meg gjennom 2 lydbøker i uka. 100 bøker i året. Jeg har holdt dette tempoet i 12 år. Det koster meg ingenting, og er faktisk dagens høydepunkt.

Det finnes ikke en lydbok for alle bøkene du får på skolen. Sommerlekse på videregående var “Marly and Me”, og den hadde ingen lydbok. Så sommeren før videregående satt jeg i senga til mamma, og hun leste “Marly and Me” for meg.

Jeg var i spesialundervisning i én time hver dag gjennom hele videregående.

Jeg eksperimenterte mye. Og begynte å bruke teknologi på en måte ingen spesialundervisningslærer kunne ha lært meg. Jeg tok fullt ansvar for egne tilpasninger og utdanning. Jeg ba om hjelp, og fant ut hvordan jeg lærte best.

Jeg tok også nesten alle AP- og Honors-fag skolen tilbød, oppnådde over 4,0 GPA, og kjempet mot administrasjonen og lærere som mente at dysleksi er “a myth”. Senere vil jeg gå mer i dybden på verktøyene jeg brukte i løpet av denne tiden, og hvordan jeg gjorde det.

Jeg hadde også noen fantastiske lærere som var enormt støttende.

Gjennom hardt arbeid (og ved å overbevise mange lærere om å gi meg unntak) ble jeg tatt opp ved Brown University.\Et problem…. Jeg kunne ikke lese sommerleseboka mi – det fantes ingen lydbok for denne boken.

På samme måte finnes det ingen lydbøker for de fleste lærebøker, de fleste utdelingsark, PDF-er, e-poster og Wikipedia-sider man må lese for skolen.

Så jeg satt ved siden av mamma i sengen hennes. Og hun leste sommerleseboka mi til college. Men mamma jobbet og hadde ikke tid til å lese hele boka for meg.

Natten før jeg fløy til Brown, for å begynne på college, var jeg bare 2/3 ferdig med boka.

Jeg hadde ikke noe annet valg; jeg hacket et gammelt tekst-til-tale-system til å lese resten av boka over natten inn på iPhonen min, og hørte på den på flyet.

Det fungerte!

Jeg lærte meg å kode ved siden av (mer om hvordan jeg fikk dette til selv med dysleksi senere i boken) og forbedret programvaren videre.

Jeg brukte de neste 4 årene på college på å perfeksjonere dette systemet. I stedet for å slite over en lærebok mens jeg var lenket til pulten, tok jeg 15 raske bilder og hørte på mens jeg spiste frokost eller longboardet til timen.

Jeg hørte på de 100+ sidene med lesestoff som var tildelt per uke for klassene mine mens jeg var på toget eller bussen til hackathons. Ofte føltes det som om jeg var den eneste som gjorde lesingen i klassene mine.

I dag har millioner av mennesker kunnet fungere på skolen og i samfunnet takket være Speechify.

Husk, viktigst av alt, at oppdraget ditt er å være den du selv trengte mest da du vokste opp. Det er i hvert fall mitt.

Masse kjærlighet ❤

Cliff Weitzman