Hei, jeg er Cliff Weitzman.

Jeg er dyslektiker.

Jeg ble diagnostisert i 3. klasse. Det var den beste dagen i livet mitt.

Før det lot jeg som jeg leste på barneskolen.

Jeg satt med boka åpen foran meg og førte fingeren under ordene så folk (foreldrene mine, lærere, venner, søsken) ikke skulle tro at jeg var dum eller lat.

Lesesirklene var skremmende.

En etter en leste barna. Og min tur nærmet seg.

Hendene mine begynte å svette.

Jeg timet det nøye. Rett før det var min tur…

Jeg snek meg inn og gjemte meg på do.

Jeg gjorde dette hver gang.

Folk trodde sikkert jeg hadde blæreproblemer. Det var bedre enn at de skulle tro jeg var idiot.

Det verste var faren min. Han var helten min.

Den jeg drømte om å vokse opp og bli en dag.

Alle elsket ham. JEG ELSKET ham. Jeg ville at han skulle være stolt av meg.

“Cliff, hvorfor er du så lat? Vil du ikke lære deg å lese?”

“JEG VIL! KAN DU IKKE SE HVOR HARDT JEG PRØVER?!” svarte jeg i et utbrudd, tårer rant nedover ansiktet mitt.

“Nei, det gjør jeg ikke. Jeg bruker to timer hver dag på å lære deg å lese. Jeg har kjøpt alle programmene. Slutt å fikle og følg med for en gangs skyld.”

“FØLG MED?! Jeg følger med hele tiden.”

“Det gjør du ikke. Du bryr deg ikke. Selv søsteren din kan lese, og hun er seks.”

“Fordi JEG LÆRTE HENNE! Jeg ville ikke at hun skulle gå gjennom det samme.

Jeg kan alle reglene. Hver eneste regel. Men når jeg bruker dem, funker det bare... ikke.”

Jeg drømte om å kunne lese.

Da jeg var liten ville jeg bli president, forsker og popstjerne.

Jeg visste at for å bli det jeg ville, måtte jeg kunne lese.

Så jeg gikk overalt med en bok under armen og så for meg at jeg en dag skulle kunne lese den.

Boka jeg aller helst ville lese var Harry Potter.

Men etter 20. gang en bibliotekar vekket meg fordi jeg hadde sovnet med ansiktet begravd på side tre, ga jeg opp.

Heldigvis ga han meg ikke opp. Han ga aldri opp. Aldri.

Pappa jobbet veldig hardt da vi var små. Han hadde nesten aldri tid til å spise middag med oss.

Men han kom hjem tidlig for dette:

Han satte seg på senga mi. Og med en langsom, dyp stemme leste han Harry Potter for meg. Øynene mine lyste opp. Jeg elsket det så høyt.

Når pappa ikke rakk å komme hjem i tide, spilte han inn seg selv som leste Harry Potter på kassett. Jeg sovnet til den innspillingen om og om igjen, til pappas stemme.

Jeg var dobbelt heldig fordi jeg også hadde mamma (aka MamaBear). Hun bryr seg. Og hun er veldig god til å undersøke.

En dag, sannsynligvis under den 1000. gangen hun søkte, eller i en av de 100 bøkene hun leste om temaet, lærte hun om «dysleksi» og tenkte at kanskje jeg hadde det. Hun fikk meg testet. Det viste seg at det var akkurat det jeg hadde. Det, og ADHD.

Da jeg fant ut at jeg var dyslektisk, dro jeg et av de dypeste sukkene en niåring kan slippe ut. «Endelig!» tenkte jeg, «jeg er ikke ødelagt, jeg er ikke dum, og jeg er definitivt IKKE LAT!»

«Supert,» tenkte jeg, «nå vet vi hva problemet heter, la oss fikse det!»

Å lese en setning krever for meg like mye energi og hjernekraft som de fleste bruker når de i hodet løser en langdivisjon i fire trinn. 462/7=…

Etter et avsnitt er jeg sliten (det er ti regnestykker på rad),

Etter et kapittel? Et kapittel tilsvarer 300 langdivisjoner på rappen i hodet.

Det er ikke noe som heter «etter et kapittel» — selv om jeg brukte all energi i verden, ville jeg sovne eller begynne å gjøre feil (ikke forstå) før jeg kom til slutten av kapitlet. Altfor mye å bearbeide for hodet.

Å lytte krever heldigvis ikke like mye energi som avkoding.

Pappa fant den ekte lydboka til Harry Potter and The Sorcerer’s Stone, innlest av Jim Dale. Han fikk tak i den til meg.

Jeg hørte den 22 ganger på rappen.

De første tre sidene jeg pleide å sovne av på biblioteket? Jeg kan dem utenat. Sammen med resten av første kapittel. Tretten år senere.

Jeg sluttet ikke å lytte. Jeg hørte alle bøkene i den serien. Så Narnia, så Ringenes Herre, så Game of Thrones, Pillars of the Earth, Atlas Shrugged.

Jeg sluttet aldri å lytte.

Jeg hadde en 20-tonns stein lenket til ryggen som holdt meg igjen fra å bli den personen jeg ønsket å være. Hver setning jeg leste tok evigheter. Nå hadde jeg vinger.

Jeg begynte å øke lyttehastigheten, fra 1x til 1.25x, 1.5x, 2x, så 2.5x. Fordi endringen var gradvis, vokste jeg med den og fikk med meg hvert ord.

Jeg hørte mens jeg syklet til skolen. Når jeg ventet på at mamma skulle hente meg etter trening. Før jeg sovnet hver kveld. Mens jeg ryddet rommet eller gikk ute. På do.

Jeg begynte å bli ferdig med to lydbøker hver uke. 100 bøker i året. Jeg har holdt dette tempoet i 12 år. Det krever ingen innsats, og faktisk er det dagens høydepunkt.

Det finnes ikke lydbøker til alle bøkene du får i oppgave på skolen. Sommerleseboka mi på videregående var «Marley and Me» og den hadde ikke lydbok. Så sommeren før videregående lå jeg ved siden av mamma i senga, og hun leste «Marley and Me» for meg.

Jeg var i spesialundervisning én time hver dag gjennom hele videregående.

Jeg eksperimenterte mye. Og begynte å bruke teknologi på en måte ingen spesialpedagog kunne ha lært meg. Jeg tok fullt ansvar for mine egne tilrette­legginger og for utdanningen min. Jeg ba om hjelp og fant ut hvordan jeg lærte best.

Jeg tok også nesten alle AP- og Honors-fag skolen tilbød, oppnådde over 4.0 GPA, og navigerte gjennom konflikter med administrasjon og lærere som mente at dysleksi er «en myte». Senere skal jeg gå mer i dybden på verktøyene jeg brukte i denne perioden og hvordan jeg gjorde det.

Jeg hadde også noen fantastiske lærere som var utrolig støttende.

Gjennom hardt arbeid (og ved å overtale mange lærere til å gi meg unntak) ble jeg tatt opp ved Brown University. Én hake … jeg kunne ikke lese sommerleseboka mi — det fantes ingen lydbok for den.

På samme måte finnes det ingen lydbøker for de fleste lærebøker, de fleste ark som deles ut, PDF-er, e-poster og Wikipedia-sider man trenger å lese for skolen.

Så jeg satt ved siden av mamma i senga. Og hun leste college-sommerleseboka mi for meg. Men mamma jobbet og hadde ikke tid til å lese hele boka.

Natten før jeg skulle fly til Brown for å starte på college, var jeg bare to tredjedeler ferdig med boka.

Jeg hadde ikke noe valg: jeg hacka et gammelt tekst‑til‑tale-system for å lese resten av boka over natta inn på iPhonen min, så jeg kunne høre den på flyet.

Det funket!

Jeg lærte meg å kode på fritiden (mer om hvordan jeg fikk til dette, selv med dysleksi, lenger ut i boken) og videreutviklet programvaren.

De neste fire årene på college brukte jeg på å finslipe systemet. I stedet for å sitte lenket til pulten med en lærebok, tok jeg 15 kjappe bilder og lyttet mens jeg spiste frokost eller longboardet til forelesning.

Jeg lyttet til over hundre sider med pensum som vi fikk hver uke i fagene mine, på vei til hackathons med tog eller buss. Ofte føltes det som om jeg var den eneste som faktisk leste i klassene mine.

I dag kan millioner av mennesker fungere på skolen og i samfunnet, takket være Speechify.

Husk: Først og fremst er oppdraget ditt å være den du trengte mest da du vokste opp. Det er i alle fall mitt.

Masse kjærlighet ❤

Cliff Weitzman